Stille før stormen?

Livet som småbarnsmor og gründer kan være heftig, hektisk og herlig. Tida blir dyrebar når man velger å gjøre alt på en gang, men slik har det nå alltid vært rundt meg: Jeg må vel bare komme ut av skapet og tilstå at jeg liker å få ting til å skje. Folk som snakker, drømmer og planlegger, men ikke gjør noe med planene har jeg ikke mye til overs for. Da er det bedre å prøve en gang for mye og heller gå på trynet i ny og ne!

Med den innstillingen blir det ofte hektisk rundt en, og man må ente utvikle gode logistikkevner eller leve med en viss grad av kaos. Her i huset SER det kaotisk ut, men jeg har en imponerende kontroll på det jeg driver med midt i alt rotet mitt. Og som logistikksjef, prøver jeg finne en viss balanse i hverdagen. Vet jeg at det kommer noen veldig hektiske uker, lager jeg opp litt smart mat å ha i fryseren og prøver å være litt ekstra tilstedeværende og våken for ungene før det braker løs.

Slik hadde jeg tenkt jeg skulle ha det nå også. Om et par uker er det boklansering over hele landet, samtidig som husbonden har en del møter i hovedstaden og det i det store og hele kommer til å koke litt rundt oss. Så nå tenkte jeg at jeg skulle slappe av litt, kose meg med vinteren og være kosemamma.

Slik ble det ikke.

For det første er det skrekkvinterkaldt på Gjøra. Alt er ufyselig og ekkelt og dekket av is. I alle fall kjennes det slik.

I tillegg har vi hatt litt frilansertrøbbel, så det har blitt mer arbeid på oss selv enn planlagt, i tillegg til at jeg hadde et manuskript jeg gjerne skulle hatt ferdig før denne boklanseringa braker løs.

Så ble brønnen vår tom for vann! Jaiks! Å miste vannet er nesten verre enn å miste strømmen, oppdaget jeg. Do, dusj, vaskemaskin, oppvaskmaskin, vann til mat, drikke og, ikke minst te (man er da gift med en engelskmann)... Vann er i det hele tatt en nøkkel i hverdagen vår.

Heldigvis har vi en super huseier, gode naboer oppe i bygda vår og masse familie innen kjørevidde. Med andre ord går både vi og klesvasken vår litt på rundgang for øyeblikket, men det er utrolig hva man venner seg til. Og snart-fire-åringen synes det er forferdelig spennende å tappe vann fra an vanntank på kjøkkenbenken, så skjelden har hun drukket mer enn nå.

Alt ordner seg som regel. Så også med vannet. Men når jeg setter meg ned om kvelden og kjenner på stilleheten som treffer trommehinnene akkurat idet begge barna er gått til sengs, slår det meg: Pokker! Var det ikke disse ukene jeg skulle lade opp til den hektiske boklanseringa?

Joda, jeg skal lade opp. Jeg skal bare....